Data Bases • Custom Term Papers • Free Term Papers • Free Research Papers • Free Essays • Free Book Reports • Plagiarism? Links • Top 100 Term Paper Sites • Top 25 Essay Sites • Top 50 Essay Sites • Search 97,000 Papers @ DirectEssays.com • Search 101,000 Papers @ ExampleEssays.com • Search 90,000 Papers @ MegaEssays.com Free Essays • Term Paper Sites • Chuck III's Free Essays • Free College Essays • TermPaperSites.com • My Term Papers • Get Free Essays • Essay World • Planet Papers	Search Lots of Essays Back to Subjects - Government & Politics Tysk Luftmilitr doktrine Tysk Luftmilitr doktrine 3 Tysklands stilling etter 1. Verdenskrig 3 3.3 Tysklands utenrikspolitiske mål 4 4 TYSK LUFTDOKTRINE I MELLOMKRIGSTIDEN. 6 5.4 Oppbygging av offiserskorpset 12 6 Tysk luftmilitær doktrine i mellomkrigstiden sammenliknet med Douhets anbefalinger 13 6.3 Bombing av vitale mål, målvalg 13 6.4 Nær tilknytning mellom sivil og militær luftfart 14 Da tyske invasjonstropper rullet innover Polen, var det den mest effektive krigsmaskinen verden til da hadde sett. Tyskerne rykket inn med 2 armégrupper med ca 1,5 millioner mann, pansrede kjøretøyer rullet nådeløst over polske kavalerister til hest. Over 1500 fly som kun kort tid tidligere hadde så fint stått oppstilt på tyske rullebaner, kom nå hylende inn over polsk område for å støtte landstyrkene. Etter fire uker hadde det tyske krigsmaskineriet tatt Warszawa og knust den utrangerte polske armeen. Verden måpte, en ny storkrig i Europa hadde begynt. Denne oppgaven søker å svare på hvordan det var mulig for Tyskland å stille med en slik stor flystyrke, tatt i betraktning at Versailles-traktaten hadde nektet Tyskland et flyvåpen etter 1. Verdenskrig. Som en bakgrunn i oppgaven vil vi også prøve å svare på en del andre sentrale spørsmål. Hva var Tysklands politiske stilling etter 1. Verdenskrig og hva var, som en følge av dette, de nasjonale målene i utenrikspolitikken? Vi ser også på hvordan Tyskland vurderte sine potensielle fiender i en eventuell kommende krig. Hovedvekten i denne oppgaven blir lagt på utviklingen av tysk luftmilitær doktrine i mellomkrigstida og oppbyggingen av Luftwaffe. Vi vil også se på hvordan oppbyggingen av de tyske luftmilitære styrker og planer samsvarte med Douhet's teorier. På bakgrunn av oppgavens lengde og tiden til disposisjon har vi avgrenset oss til å konsentrere oss i hovedsak om perioden etter at Hitler kom til makten. Vi mener at dette er den mest interessante perioden fordi det var da Luftwaffe’s oppbygging for alvor tok til. Tiden før Hitlers maktovertagelse blir behandlet for å gi en forståelse av hvilket utgangspunkt tyskerne hadde for å kunne bygge opp Luftwaffe. Oppgavens konkludering og sammenligningen med Douhet forutsetter at leseren kjenner til Douhets tanker. Dette er også gjort med tanke på oppgavens lengde og fordi målgruppen for denne oppgaven er medkadetter ved LKSK II. 3 Tysklands stilling etter 1. Verdenskrig Tyskland var en beseiret og slagen stormakt i november 1918. Versailles-traktaten ble seiersmaktenes diktat over en ny internasjonal ordning. Da denne avtalen kom varte det ikke lenge før det ble reist skarp kritikk mot den. Tyskland forsøkte å argumentere med at de var blitt lurt med på fredsslutning i tro at de skulle behandles mildt. Tyskland undertegnet likevel avtalen under trusler om en militær invasjon 28 juni 1919. Spesielt punktene i avtalen som gikk på at Tyskland var skyld i verdenskrigen var vanskelig for Tyskland å akseptere. Det hevdes også at den tyske generalstaben i sine drøftelser over fredsforslagene var innforstått med at betingelsene ville bli harde, og at de faktisk ønsket en hard fred som kunne gi grunnlag for sterk kritikk av styresmaktene som kunne gå med på en slik nedverdigende avtale. “Dolkestøtlegenden” spilte her en viktig rolle i å heroisere og bortforklare nederlaget. Dette kunne bygge opp et grunnlag for senere å gjøre opp igjen for den skammen Versailles-traktaten freden var. På den andre siden ønsket seiersmaktene å straffe Tyskland. De allierte statslederne ble presset til harde krav overfor Tyskland av folkeopinionen, selv i USA. Ingen politiske ledere ville overlevd om de hadde foreslått at Tyskland skulle tilgis. Frankrike ønsket et svakt Tyskland, både militært, økonomisk og territorielt. President Clemencau’s politiske fremtid var avhengig av at Tyskland ikke ville bli i stand til noen form for aggresjon mot Frankrike i fremtiden. Derfor mistet Tyskland store landområder og ble utsatt for strenge økonomiske sanksjoner. I tillegg ble Tyskland i stor grad demilitarisert. Flyvåpenet skulle legges ned, Marinen og Hæren skulle begrenses til et minimum og tyngre våpen ble forbudt. Versailles-traktaten la grunnlaget for videre tysk tenkning i mellomkrigstiden. Helt fra opprettelsen av Weimarrepublikken var det et mål for politikerne at Tyskland skulle gjenvinne sin status som stormakt og den økonomisk ledende stat i Europa. De svakhetene som det nye internasjonale systemet hadde, ga faktisk Tyskland en styrket strategisk posisjon til tross for nederlaget. Russland var i totalt indre kaos og de allierte kunne ikke komme til enighet i de viktigste sikkerhetspolitiske spørsmålene. Disse hadde også mistet sin viktigste alliert i Russland, og måtte nå stole på andre og svakere land som Tsjekkoslovakia og Polen som støtte mot Tyskland i øst. De økonomiske sanksjonene ble heller ikke hva de var tiltenkt. De ble redusert flere ganger, og i 1921 var de ikke lenger en hindring for økonomisk vekst. Allerede i 1927 hadde Tyskland gjenerobret sin økonomiske styrke , og veien lå åpen for en ny tysk dominans i Europa. 3.3 Tysklands utenrikspolitiske mål Allerede under Weimarrepublikken hadde Tyskland et mål om å gjenerobre sin stormaktsposisjon i Europa. Dette ble i stor grad gjort innenfor rammen av Versailles-traktaten, men man forsøkte hele tiden å uthule den spesielt på det økonomiske plan med stadig kritikk og trenering av krigserstatningene, men også militært ved blant annet hemmelig opprettelse av forløperen til Luftwaffe. Den første sjefen for Reichswehr, General Hans von Seeckt, sørget for å holde de militære styrkene oppe på et meget høyt utdanningsnivå. Disse militære forberedelsene ble i stor grad gjort i samarbeid med Russland. Von Seeckt var fast bestemt på å opprettholde den tyske hærens tradisjoner og stilling i samfunnet, samtidig som Reichswehr kunne brukes som et utgangspunkt for en hurtig ekspansjon av den tyske hæren om det politiske landskapet forandret seg. En forsker uttaler det så sterkt at; den tyske revansjismen blir en nasjonal besettelse i mellomkrigstiden. Da Hitler kom til makten skjer en stor endring i denne revansjismen. Målet er ikke særlig forandret, men den får en mer hensynsløs og brutal side med et sterkt anti-semittisk og anti-kommunistisk preg. Fanesaker som å ta tilbake ”Das Vaterland”, fri det tyske folket fra Versailles-traktatens diktat, gjøre den ariske rasen til herskerfolk og skaffe Lebensraum i øst blir viktige. For Hitler var Lebensraum sammen med anti-semittismen kanskje det viktigste spørsmålet i utenrikspolitikken. Hele fundamentet for utenrikspolitikken var å skaffe mat og land til en sterkt voksende befolkning. I Mein Kampf beskrev han sitt primære mål, en ekspansjon østover på bekostning av Polen og Russland for igjen å gjøre det ariske folkeslaget stort og mektig. Dette målet forsterkes ved at det i høyeste grad er forenlig med hans syn på at jødene og den slaviske rasen skulle undertrykkes. På den sikkerhetspolitiske arenaen var forholdet til Frankrike spesielt problematisk. Tyskland fryktet at Frankrike kunne gå til angrep for brudd på Versailles-traktaten, hvis det ikke ble holdt en lav profil. Dette ville kunne stoppe den tyske militær oppbyggingen før landet var beredt. Deltagelse i Folkeforbundet og inngåelse av flere ikke-angrepspakter skulle bygge opp under Tysklands fredelige hensikter. Dette gav Tyskland en anerkjennelse hos de andre stormaktene og de ble mer positive til å forhandle med Tyskland om militær opprustning og samarbeid. Frankrike var mot dette, men var for svake alene. Hitler tok i 1933 Tyskland ut av Folkeforbundet og Disarmament Conference. Det ble protester, men de andre landene, som Hitler hadde forutsett, gikk med på å forhandle og man unngikk dermed en væpnet konflikt. Tyskland kunne da bygge opp de styrkene de trengte for å oppfylle sine utenrikspolitiske mål. Samtidig med Tysklands oppbygging ble Frankrike svekket innenfra. Dette skyldes ustabile regjeringer, interne politiske uroligheter og en svekket økonomisk situasjon. Forholdet til Storbritannia er ikke like klart som forholdet til Frankrike. Storbritannia har forsøkt å ta den svakestes side i konflikter på kontinentet, og dette ville kunne bli et problem for Tyskland. Dersom en kom i konflikt med Frankrike eller Belgia, ville en få Storbritannia mot seg. Samtidig forsøkte Hitler å bygge opp et godt forhold til Storbritannia. Dette mislyktes selv om Storbritannia er veldig ettergivende overfor Tyskland med sin “apeacement-politikk”. Da Hitler angriper Polen er det klart at en krig mot Storbritannia er uunngåelig. Under planleggingen av operasjonen vestover skriver han i “Directive No. 6 for the conduct of the War:” The purpose of this offensive will be to defeat as much of the French army and the forces of the allies fighting at their side, and at the same time to win as much territory as possible in Holland, Belgium and northern France to serve as a base for the successful prosecution of the air and sea war against England and as a wide protective area for the economically vital Ruhr ”Russland var fienden”. Det var her målet for Hitlers Lebensraum lå. Til tross for dette var ikke Russland en trussel så lenge ikke Tyskland var aggressiv. Problemet lå i vest. Frankrike og Storbritannia kunne med sine avtaler med Polen og Tsjekkoslovakia iverksette en krig. For å unngå blokade og en tofrontkrig som under 1. Verdenskrig måtte en først tvinge disse i kne. Deretter kunne man gå østover for å oppfylle Hitlers drøm om det Tredje Riket. 4 TYSK LUFTDOKTRINE I MELLOMKRIGSTIDEN. Doktrine er et sentralt begrep i denne oppgaven. Det er derfor nødvendig å utdype hva vi legger i dette begrepet. NATO legger denne definisjonen til grunn: Fundamental principals by which military forces guide their actions in support of objectives. It is authoritative but requires judgement in application. Doktrine vil i militær sammenheng være de prinsipper som oppfattes som riktige for å nå de militære mål. Doktrine vil i denne oppgaven derfor bli brukt om hovedretningslinjer for krigføring. En grunntanke, om man vil. Etter 1. Verdenskrig ble det i den tyske generalstaben initiert et systematisk program for å studere de erfaringene og den lærdom innen luftmakt som ble gjort under krigen. Denne informasjonen skulle videre brukes til å utarbeide nye flymanualer og regulativer for et fremtidig flyvåpen. Det var i utgangspunktet tre hovedområder omkring luftstøtte til hæren som skulle undersøkes. Disse studiene viste en liten interesse for strategiske luftoperasjoner. Helmut Wilberg ble sett på som den ledende luftteoretiker i Reichswehr, og han ble satt til å lede luftorganisasjonen og treningskontoret som ble kalt Truppenamt fra 1919 til 1927. Han studerte de taktiske og historiske sidene ved bruk av luftmakt og satte seg inn i problemstillinger omkring bombemønster og nøyaktighet, taktisk luftstøtte og natt-jagerfly taktikk. På bakgrunn av disse studiene og erfaringene ga han ut en rekke taktiske flyvåpenmanualer som ble distribuert flyvåpenoffiserene i Reichswehr. Disse manualene representerte på en måte doktrinen til Truppenamt og dermed det tyske luftforsvar frem til 1927. Disse "skygge-flyvåpen" manualene viste hvordan bombefly, jagerfly og luft-til-bakke fly skulle organiseres og hvordan de skulle operere. Prinsippene var at flyvåpenet i stor grad skulle støtte hæren i taktiske flyoperasjoner. (Wilbers egen krigserfaring fra 1. Verdenskrig kom til syne i disse manualene). I følge Wilberg skulle jagerfly kun brukes til bombeflyeskorte og luftforsvar. Det ble advart mot å bruke jagerfly dypt innover fiendens territorium da store tap var mulig i en offensiv luftkampanje. Bombeflyene skulle brukes på taktisk nivå til å bombe fiendens styrker og slå ut hans forsyninger. Den strategisk bombing var nedtonet. Wilberg mente også at det var bedre å konsentrere seg om få mål enn å bombe en rekke mål på en gang. Underforstått ligger nok en forståelse for noen av bombingens begrensninger. Disse tankene reflekterer en praktisk, balansert tilnærmelse som fokuserer på taktisk bruk av luftmakt. Da det hemmelige Luftministeriet ble opprettet i mars 1933 ble Wever den første stabssjefen der. Frem til opprustningen startet i 1933, hadde luftstaben i Reichswehr allerede utviklet en omfattende luftdoktrine som fremhevet flyvåpenets taktiske rolle ved å støtte bakkestyrkene. I 1934 ble det så etablert en spesialstab under ledelse av Wilberg for å forbedre Luftwaffe's primære operasjonsmanual eller doktrine. Dette arbeidet førte frem til Luftwaffe’s første offisielle doktrine, utgitt i 1935. Luftdoktrinen utgitt av German Air Ministry, kalt «Die Luftkriegführung» var basert på realistiske utredninger når man tok Luftwaffe's størrelse og styrke i betraktning. Et av hovedpoengene i "Die Luftkriegführung" var at man i en krigssituasjon i første rekke skulle ødelegge fiendens militære potensiale. Doktrinen vektla 4 hovedpunkter for luftmakt: 4. Strategiske operasjoner General Walter Wever Luftwaffe's primære mål var å slå fiendens væpnede styrker og gjøre dette i samarbeid med de andre våpengrener. Tyskerne hadde således en tidlig forståelse av at nøkkelen til å vinne krigen ikke alene lå en enkelt forsvarsgren, men at seier bare kunne oppnås gjennom samvirke mellom forsvarsgrenene. Følgende operative retningslinjer ble gjeldende for Luftwaffe: 1. Luftmakt skulle først brukes i en offensiv kontraluftkampanje for å ødelegge fiendens luftstyrker og etablere luftoverlegenhet i kampområdet. Dette blir en forutsetning for å kunne effektivt utføre andre støtteoperasjoner. 2. Deretter skulle man konsentrere seg om å støtte bakkestyrker. Dette skulle bestå av en beskyttende luftparaply over hærstyrkene. I første rekke skulle man angripe de bakre områder hvor forsterkningsstyrker, kommunikasjon og forsyning befant seg. Marinen skulle støttes ved å angripe fiendtlige marinebaser og hindre fiendtlige flyangrep samt å delta direkte i sjøstrid. 3. Bare i tilfeller hvor styrkene kjørte seg fast eller man kunne vente en langvarig krig skulle Luftwaffe utføre strategiske bombeoperasjoner. Det ble også satt spørsmålstegn ved om strategisk bombing alene kunne oppnå et endelig resultat som å ødelegge fiendtlig industri eller moralen til dets befolkning. Erfaringer fra den spanske borgerkrigen hadde vist at strategisk bombing kunne resulterte i en motsatt effekt. Tyskerne opplevde en øket motstandsvilje blant folket. «Die Luftkriegführung» ble revidert årlig frem til 1940 og kan dermed beskrives som dynamisk. Den må derfor ha blitt sett på som levende, ikke bare i Luftwaffe, men også blant de andre forsvarsgrenene siden store deler av doktrinen beskriver støtte til dem. Den tilpasset seg den grunnleggende offensive innretningen til de militære styrkene. Luftwaffe ble av amerikanske og britiske «bombeadvokater» kritisert for å være en «hand-maiden» for den tyske arme, samt ikke å være forberedt for en strategisk bombeoffensiv. Bakgrunn for at tyskerne ikke satset like ensidig på bombefly var en forståelse krigsskueplassen ville bli Sentral-Europa. Dette betydde at tyskerne kune bli nødt til å forsvare seg på eget territorium og at de alltid ville være nødt til føre en landkrig. Det skal være sagt at Tyskland aldri ga opp målet om å få en strategisk bombekapasitet. I forhold til å drive bombing i det sentraleuropeiske teateret kan det sies at Tyskland hadde kapasitet til strategisk bombing med sine tomotors bombefly. Det ble også forsøkt å utvikle et tungt, firemotors bombefly, særlig etter at man forsto at Storbritannia ville bli trukket inn i krigen. Grunnen til at dette ikke ble nådd var tekniske problemer, spesielt med utviklingen av motorer, samt mangel på ressurser. Ser man de økonomiske konsekvensene opprustningen hadde er det tvilsomt om Tyskland ville hatt råd, selv om den tekniske delen av problemet ble løst. Ved en eventuell blokade ville det være en mangel på alt bortsett fra kull. En strategisk bombekampanje samtidig som bakkekamper ble utført ville ikke vært økonomisk gjennomførbart. Tyskerne undervurderte heller ikke vanskelighetene med å utføre en strategisk bombekampanje. Kommende Field Marshal Albert Kesselring advarte så sent som 1939 om at det var tvilsomt om tyske bombefly kunne treffe sine mål under vanskelige forhold. Wever tilla Luftwaffe både strategiske og operasjonelle oppgaver. Wever er blitt beskrevet som en person som kunne tenke både strategisk og langsiktig, og som så potensialet for en strategisk flystyrke når behovet dukket opp. Men på midten av trettitallet var ikke behovet til stedet. Derfor mente Wever og bla Jeschonnek at på dette tidspunkt måtte Luftwaffe bygge opp en flåte av middels tunge bombefly. Disse ville dekke behovet for interdikt operasjoner og begrensede strategiske operasjoner i Sentral-Europa. Den offensive tenkningen formet den tyske doktrine helt frem til slutten av krigen. Wever trodde bombeflyet ville være det avgjørende våpen i luftkrigføringen, et syn som ble værende i doktrinen helt frem til 1945 Ut i fra Tysklands geografiske posisjon, historiske erfaringer, og ekspansive ambisjoner tok utviklingen av den luftmilitære doktrine en logisk retning. Strategisk bombing i stor målestokk var en form for utmattelseskrig som Tyskland for enhver pris ville unngå, og som i sin natur var lite egnet i en hurtig erobringskrig. I Tyskland ble derfor bruken av fly i stor grad sett i sammenheng med prinsippene omkring landkrigføring. Det kan synes som om den todimensjonale tenkning omkring landkrigen dominerte over den tredimensjonale tenkning som er nødvendig for et flyvåpen. Versailles-traktaten sa at Tyskland ikke skulle få lov til å ha et flyvåpen. Man kan derfor si at det rett etter 1. Verdenskrig ikke ble lagt ned store ressurser på å bygge opp et flyvåpen i Tyskland. Dette skulle vise seg å ikke passe med Tysklands planer for fremtiden. Det ble derfor satt i gang en oppbygging av et flyvåpen i det skjulte. I all hemmelighet fikk General Hans Von Seeckt i stand en avtale med Russland i 1922. Denne avtalen ble kalt Rapallo-avtalen og gikk ut på at Tyskland skulle få bruke flybaser inne på russisk område til å teste ut våpen og fly. I løpet av 1924 pøste Reichswehr ut millioner av Reichsmark inn i prosjektet. En moderne flybase ved Lipetsk, ca 35 mil fra Moskva, ble bygget. Motytelsen skulle være å dele teknologien og erfaringene Russland. Tanken med Rapallo-avtalen var selvsagt at tyskerne kunne etablere et treningssenter for piloter, samt teste ut det seneste av flymaskiner, langt unna øynene på den allierte kontrollkomiteen. Starten på utviklingen av "Skygge-Luftwaffe" hadde begynt. I tiden etter Versailles-traktaten ble sivil luftfart i Tyskland tilført store ressurser. På slutten av 1920-tallet mottok Lufthansa ca 20 millioner Reichsmark i subsidier hvert år. Dette gav selvsagt Lufthansa et betydelig konkurransefortrinn, og innen kort tid ble selskapet det ledende innen sivil luftfart i Europa. Fordelene med dette var selvsagt mange, og erfaringene fra flyging om natten og i dårlig vær, var selvsagt noe tyskerne tok til seg. Også det faktum at Lufthansa fraktet passasjerer over store distanser gjennom hele Sentral-Europa, gjorde at troen på langtrekkende bombefly ble større. Teknologien var heller ikke mer avansert enn at det å konvertere sivile piloter og fly til bruk i militære formål ikke var noen umulig sak. Som nevnt tidligere var ikke perioden rett etter 1. Verdenskrig preget av en stor aktivitet når det gjaldt oppbyggingen av et tysk flyvåpen. Den allierte kontroll-komitén hindret Tyskland i å ruste opp Luftwaffe. Ikke før i 1933, etter at Hitler kom til makten, ble det fart på oppbyggingen av Luftwaffe. I begynnelsen satset tyskerne på å bygge opp det såkalte ”Risk-Luftwaffe”, en relativt sterk bombeflystyrke som hadde til oppgave å virke avskrekkende på en eventuell angriper under den opprustnings-perioden som skulle komme . Rundt 1933 sto det dårlig til i den tyske flyindustrien. Flyindustrien sysselsatte rundt 3200 personer, og den årlige flyproduksjonen var på kun 33 fly. Herman Göring, Hitler's høyre hånd og nyutnevnt "Reichskommissar for flyving", talte sterkt for at Luftwaffe skulle få en selvstendig posisjon innen Wehrmacht. Hans partner, og den drivende kraften i Luftwaffe's oppbyggingsprogram i perioden 1933-1936, Erhard Milch, satte igang et produksjonsprogram som tok sikte på å trene piloter og bygge opp en tilstrekkelig produksjonskapasitet. Allerede i 1933 så hadde forberedelse kommet så lang at Milch og forsvarsministeriet ble enige om et opprustningsprogram for Luftwaffe. Programmet støttet seg i utgangspunktet på Knauss sine ideer om et strategisk luftforsvar med bombefly som hjørnesteinen. Utviklingsmessig så greide de aldri å produsere store tunge bombefly og heller ikke det antall som Knaus hadde skissert. Vinteren 1933-1934 viste Wehrmacht’s krigsspill at en bombeflåte alene ikke kunne eliminere et fiendtlig flyvåpen raskt nok, og Tysklands utsatte geo-politiske posisjon økte behovet for et sterkt luftforsvar i form av jagerfly og luftvernartilleri. Fokus ble derfor flyttet mot jagerfly og lettere tomotors bombefly. Etter dette ble det produsert omtrent 50-50 av bombefly og jagerfly Kapasiteten økte fra en månedlig produksjon på 180-200 fly de første seks måneden i 1935, til et gjennomsnitt på 300 fly de neste månedene. I februar 1935 undertegnet Hitler en deklarasjon om at Luftwaffe skulle etableres som egen våpengren 1 mars og gikk samtidig bort fra hemmeligholdelsen av Luftwaffe. Luftwaffe besto på denne tiden av 2500 fly, hvor 800 var førstelinjes kampfly . I mars 1936 ble en rekke nye flytyper testet i Tyskland. Dette var flytyper som senere skulle danne ryggraden til Luftwaffe i de kommende krigshandlingene. De viktigste flytypene var Me 109, Me 110, Ju 87, Ju 88, Do 17, He 111. I slutten av 1937 ble det produsert 450-500 fly i måneden. Produksjonsøkningen gikk tregt på grunn av omstillingen til de nye flytypene. Først i 1939 begynte etterdønningene av omstillingen å gi seg, og produksjonen økte til et gjennomsnitt på 700 fly i måneden. Dette klarte de til tross for en meget vanskelig økonomisk situasjon. Fokus på å produsere et stort antall fly førte imidlertid til at produksjon av reservedeler og utvikling av nye fly ble nedprioritert. Dette fikk rakst konsekvenser og blir sett på som en av hovedgrunnene til at Luftwaffe led nederlag under 2. Verdenskrig. Ved krigsutbruddet hadde Luftwaffe totalt 4201 operative fly tilgjengelig for krig, herav 1191 bombefly, 361 stupbombere, 788 jagerfly, 431 tunge jagerfly og 488 transportfly Tabell over antall produserte fly i Luftwaffe Fra 1933 og til kamufleringen av Luftwaffe’s oppbygging ble avsluttet våren 1935 ble det i Luftwaffe utviklet en personellstyrke på ca 900 flygere, 200 luftvernoffiserer, og 17000 mann. I tillegg til hæren og marinen kom offiserskorpset også fra andre "kilder"; mange piloter kom direkte fra sivil flyging og noen var veteraner fra 1. Verdenskrig. Fra denne blandingen utviklet Luftwaffe seg til en styrke på 15000 offiserer og 370000 mann ved starten på 2. Verdenskrig. Denne enorme størrelsen og den kraftige økningen førte forståelig nok til en mangel på samstemmighet og strategisk forståelse innen korpset. 6 Tysk luftmilitær doktrine i mellomkrigstiden sammenliknet med Douhets anbefalinger I sin bok fra 1921 presenterer Guilio Douhet en del teorier om hvordan han mener luftmakt bør bygges opp og benyttes. Vi vil her se litt på hvilke punkter i hans teorier som samsvarer med tysk tenkning og hva som er forskjellig. Det vil også bli fokus på noen av årsakene til hvorfor det ble forskjeller. En av Douhets forutsetninger for riktig bruk av luftmakt var at det ble opprettet et eget flyvåpen der luftstridskreftene skulle samles i en organisasjon. Dette er en anbefaling som tyskerne følger opp i 1933, da de oppretter Luftwaffe som egen forsvarsgren. Bakgrunnen for dette er hos Douhet en tanke om at det er de luftmilitære selv som best vet hvordan luftstridskreftenes styrker kan utnyttes. Hos tyskerne er også dette en hovedbegrunnelse, samtidig som de hadde behov for en synlig luftstyrke som skulle fungere avskrekkende under den militære opprustningen. Ved å gjøre denne styrken til en selvstendig enhet var det lettere å få den frem i lyset og dermed få størst avskrekkingseffekt. I likhet med Douhets anbefalinger satset også tyskerne på å slå ut så mye som mulig av motstanderens luftstyrke mens den ennå sto på bakken for å vinne luftherredømme. Det ble derfor bygget en stor del bombefly til dette formål. Dette var tomotors, relativt små bombefly med høy grad av presisjon. Tyskerne innså allikevel at dette sannsynligvis ikke ville være godt nok, og det sannsynligvis ville bli kamper om luftherredømme. De satset derfor etter hvert mer på jagerfly og jagerbombere, som kunne drive luftkamp. På grunn av nærheten til sine potensielle fiender så Tyskland det også som nødvendig å kunne bruke disse jagerflyene til rent forsvar, og det ble bygget opp et omfattende luftvernartilleri. Her skiller tysk tenkning seg klart fra Douhet da han vurderte jagerfly kun som en støttefunksjon til bombefly. I sine teorier legger Douhet stor vekt på målvalget som en vesentlig del av luftstrategien. Dette er en av grunnene til han ønsker et selvstendig flyvåpen, da de vil ha den beste forståelsen av hvilke mål som bør velges utfra luftstyrkenes muligheter. For Douhet er dette mål på dypet utenfor rekkevidden av Hæren og Marinen, og som derfor ikke ville ha direkte innvirkning på krigen ved fronten. Selv om tyskerne velger å opprette et eget Luftwaffe, brukes dette i stor grad til støtte for Hærens fremrykninger i form av interdikt-operasjoner og nærstøtte med til dels stor innvirkning på krigen ved fronten. Kun i Luftwaffe's spede begynnelse, der målet var å avskrekke potensielle fiender ved å vise til kapasitet til strategisk bombing, blir det satset ensidig på strategisk bombing, slik Douhet beskriver. Bruk av strategisk bombing er noe de tyske doktrinene ikke så som en hovedoppgave som generelt sett ville tjene til å bringen krigen til en ende. Kun dersom slik bombing kunne gi raske resultater på krigen eller dersom landkrigen ble fastlåst ville slik bombing av befolkningssentra o.l. være aktuelt. For å forstå hvorfor denne forskjellen mellom Douhets tanker og den tyske luftmilitære doktrinen oppstår er det to punkter som er viktige. For det første er Tysklands geostrategiske posisjon vesentlig forskjellig fra Italias. I motsetning til Italia, som er godt beskyttet av hav og fjellkjeder, er Tyskland lett tilgjengelig. Det er derfor viktig å ha et solid forsvar for å beskytte egen industri og befolkning. Tyskerne hadde også sett gjennom 1. Verdenskrig at det ville være fatalt for dem om krigen utviklet seg til en utmattelseskrig, noe en krig med strategisk bombing etter tysk oppfatning ville bli. Det ble derfor i større grad satset på en rask, militær seier gjennom godt samvirke mellom Hæren og Luftwaffe. Tyskerne delte ikke Douhets oppfatning om at strategisk bombing ville bringe krigen til en rask slutt, noe de hadde lært gjennom sine operasjoner i den spanske borgerkrigen. For det andre var tyske luftmilitære ledere, særlig Udet , misfornøyd med den presisjon man kunne oppnå på store, tunge bombefly uten evne til å levere bomber i stup. Det ble derfor ikke satset særlig mye på å utvikle slike bombefly som ville kunne ivareta Douhets tanker om strategisk bombing på dypet av fiendtlig territorium. 6.4 Nær tilknytning mellom sivil og militær luftfart Særlig på grunn av forbudet mot luftstridskrefter i Versailles-traktaten ble sivil luftfart Reichswehrs eneste mulighet til å utvikle luftmilitær kapasitet. Den tyske oppbyggingen av luftmilitær kapasitet og luftstridskrefter har derfor her meget stor likhet med Douhets anbefalinger frem til opprettelsen av Luftwaffe. Da Tyskland etter 1. Verdenskrig ble nektet å ha en luftmilitær styrke var det med en gang klart for de militære lederne at dette ikke var sammenfallende med de ambisiøse målene landet hadde for sin utenrikspolitikk. Tysklands målsettinger innebar at landet mest sannsynlig ville bli nødt til å føre en krig for å oppnå disse, og for å drive effektiv krigføring måtte de ha en luftmilitær styrke. Selv om det ofte blir hevdet at Luftwaffe var et instrument for den tyske armeen, viser de luftmilitære doktrinene at dette ikke stemmer. Også i Tyskland var fokus i stor grad på bombeflyoperasjoner. Forskjellen er at tyskerne i større grad enn vestmaktene konsentrerte seg om militære mål, og så liten grunn til å bombe befolkningssentra for å gjøre slutt på krigen. Dette medførte også at det ble produsert mindre, tomotors bombefly med større grad av presisjon. Slik sett er oppbyggingen av Luftwaffe i rimelig samsvar med de doktriner som fantes. Allikevel innser også tyskerne at strategisk bombing i sin mest ekstreme form kan være hensiktsmessig og nødvendig, men de prioriterer ikke utviklingen av et fly for denne oppgaven. Dette gjør at det blir en dissens mellom doktrine og virkelighet, da tyskerne ikke vil være i stand til å drive den form for strategisk bombing som doktrinen beskriver som en siste utvei til å løse opp krigen. Som vist var den tyske luftmilitære doktrinen i begynnelsen av mellomkrigstiden rimelig sammenfallende med Douhets ideer for bruk av luftmakt. Etter hvert distanserte den tyske doktrinen, og særlig den faktiske oppbyggingen av Luftwaffe seg fra strategisk bombing og til i større grad å drive støtte til Hæren, både direkte, gjennom nærstøtte, og mer indirekte ved angrep mot forsyninger, oppmarsjområder o.l. Dette en bruk av luftmakt som Douhet fraråder. Det ble senere også ansett som viktig å forsvare hjemmeområdene, noe Douhet avviser da det vil være mulig å slå ut fiendens luftstyrker gjennom bombing av bakkemål. På bakgrunn av dette kan det synes som om Douhet har hatt liten innvirkning på utviklingen av de tyske doktrinene og oppbyggingen av Luftwaffe. Arms and Armour Press The Rise and fall of the German Air Force 1933-1945 (London 1983) Bell, P.M.H The Origins of the Second World War in Europe (New York 1986) Corum, James S. The Roots of Blitzkrieg (Kansas 1992) Douhet, Guilio The Command of the Air (Engelsk versjon) Havik S. Tysk Doktrine i teori og praksis, Hovedoppgave Trondheim 1994 Hitler, Adolf Mein Kampf (Norsk utgave Oslo 1941) Johansson, Alf W. Europas Krig (Kristianstad 1994) Kitchen, Martin Europe Between the Wars (New York 1988) Militargeschichtliches forschungsamt, Germany Germany and the second world war Volum I Militargeschichtliches forschungsamt, Germany Germany and the second world war Volum II Murray, Williamson British and German Air Doctrine between the Wars (Air University review) Murray, Williamson Strategy for Defeat: The Luftwaffe 1933-1945 (Washington 1983) Overy The Air War 1939-1945 (New York 1980) Stokesbury, James L. A short history of World War II (New York 1980) Bibliography: Word Count: 4979
Copyright © 1998-2008 College Term Papers, INC All Rights Reserved. DMCA Notifications and Requests